I brought a book about Norway, in case I would get a chance to show my home country to anyone in the DPRK. There are strict rules regarding what you can bring into the DPRK, and printed matter is generally not encouraged, as foreign writers tend to treat certain matters, uhm, differently than writers in the DPRK. I did declare it on the customs form when I entered the country, and it was considered ok because it was mainly photos and barely any text.

Those who saw the book spent a long time leafing through it, asking all kinds of unexpected, yet harmless questions afterwards. I think that although it's not exactly changing anything, it's good to get an opportunity to show people what life looks like on the outside.

Jeg tok med meg en bildebok om Norge til Nord-Korea, i tilfelle jeg ville få sjansen til å vise den til noen. Det er strenge regler for hva du kan ha med inn i landet, og bøker er ikke spesielt velkomne. Utenlandske forfattere har en tendens til å skrive om ting med en litt annen vinkling enn de nord-koreanske. Jeg skrev boken opp på tollvesenets skjema for potensielt skumle ting jeg hadde med meg, og den ble godkjent fordi den stort sett bare bestod av bilder, og ikke tekst.

De som fikk se på boken satt lenge og studerte den, før de etterpå stilte mange rare, harmløse spørsmål om det de så. Selv om det knapt endrer noe i landet, tror jeg det er bra at folk får et inntrykk av hvordan verden utenfor Nord-Korea kan se ut.