Most of the staff at the hotel in Pyongsong come out to wave goodbye as we leave. Knowing that they have only two guests coming in next week, and then there's a month until the next batch of tourists come by, this is, to me, the saddest moment on our trip. These people speak English well, they work hard to make our stay a pleasant one, they ask for suggestions for improvements, wishing only the best both for us and for themselves. They just don't get much of a chance to practice.		For meg inntreffer den tristeste stunden på hele turen vår når de ansatte på hotellet i Pyongsong kommer ut på trappa for å vinke farvel til oss. Neste uke kommer det bare to gjester, og så er det en måned til neste gang en buss svinger innom. Denne gjengen har lært seg engelsk og de jobber hardt for å gjøre oppholdet vårt så godt som mulig på alle mulige måter. De ber oss om forslag til hvordan de kan bli bedre, for de ønsker bare det beste både for oss og for seg selv. De får bare ikke øvd noe særlig.